Fiskeri

Ingen kan slå fast nøyaktig når historien om norske fiskerier starter, men vi vet at den er rik og mangfoldig. Helleristninger i Nordland fra eldre steinalder viser kveitefiske fra skinnbåter, Leiv Eiriksson brukte tørrfisk som proviant da han oppdaget Amerika og det første skipet med klippfisk fra Norge gikk i 1692. 

Norske fiskerier er langt mer enn historie. De skaper også i dag levende kystsamfunn og er framtiden for mange mennesker, både i og utenfor Norges grenser. Fiskerinæringen skaper eksportverdier for over 100 milliarder kroner i året. At næringen i høyeste grad er internasjonal, skjønner vi av det faktum at sjømat fra norske fiskerier reiser til over 100 ulike land . I 2019 eksporterte Norge 2,7 millioner tonn sjømat, noe som tilsvarer om lag 36 millioner måltider med norsk sjømat hele året.

Norges unike kombinasjon av natur, kultur og forvaltning plasserer den norske sjømaten i verdensklasse, både hva kvalitet, tradisjon og bærekraft angår.

Norges plassering ut mot Norskehavet og Barentshavet gir norske fiskere kort vei til store bestander av en lang rekke arter. Flere av artene har også et vandringsmønster som bringer dem til våre farvann, fordi strømforhold og topografi bidrar til at havområdene utenfor Norge er blant verdens aller mest produktive og rene. Det norske klimaet bidrar også til foredling av råvarene som kommer opp fra havet. Tørrfisken og klippfisken er blant våre eldste og største eksportartikler, og de er resultatene av optimale værforhold i Nord-Norge og på Vestlandet.

I tillegg har de rike ressursene i havet gjennom århundrer vært fundament for livskraftige lokalsamfunn langs hele kysten av Norge. Dette har skapt en norsk kultur for sjømat. Denne sjømatkulturen gir både god folkehelse og stor matglede. Det har verden rundt oss også oppdaget. Et godt eksempel på dette er at Norge har vært leverandør av sjømat til kokkenes VM, Bocuse d’Or, hele fem ganger. Blant annet har vi levert kamskjell, kongekrabbe, sei, skrei, kveite og reker.

Sist, men ikke minst, sørger forvaltningen av norske fiskerier for at den norske sjømaten blir bærekraftig høstet. Dette er også et viktig element i det vi kan oppsummere som det norske opphavet, som forbrukere over hele verden foretrekker.

 

Norges forpliktelse til å drive bærekraftige fiskerier, er basert på en helhetlig modell. Det betyr at vi inkluderer alle de tre dimensjonene i dette viktige arbeidet, bærekraftig og lønnsom næring baserer seg på godt forvaltede ressurser.

Historien om norske fiskerier viser at ulike dimensjoner av bærekraftbegrepet har vært utfordret til ulike tider, men også hvordan myndighetene, forskere og næringen har jobbet for å imøtekomme disse utfordringene. Miljømessig bærekraft sikres på mange måter i norske fiskerier, der tiltak mot et fritt fiske
er de viktigste. Myndighetene gir konsesjon til alle som deltar i næringen, det er adgangsbegrensninger for å delta i spesielle fiskerier og hver enkelt art har omfattende og detaljerte kvotereguleringer. Kvotene er forskningsbaserte, og fastsettes som et resultat av internasjonale forhandlinger. Ettersom nitti prosent av de norske fiskeriene foregår på bestander som Norge deler med andre nasjoner, er internasjonalt samarbeid viktig for Norge. Dette samarbeidet foregår i fora som Det internasjonale havforskningsrådet (ICES) og Den nordøst-atlantiske fiskerikommisjonen (NEAFC) samt i samarbeid med viktige naboland som Russland.

Norge har også forbud mot utkast av fisk, både fordi dette er sløsing med ressurser og fordi slik fisk ikke blir registrert i statistikken og dermed gjør det vanskeligere for forskere å beregne størrelsen på bestandene. Fiskeriforvaltningen har også en rekke regler som skal redusere risikoen for utkast, for eksempel å stenge områder for å verne yngel og småfisk eller pålegge fartøyer å skifte fiskefelt.